Former som fanger

For den som ser livet fra et perspektiv som er større en det rent materielle, eller også sosiale, for den saks skyld, må vi trekke inn den åndelige dimensjonen. Altfor mange fornekter dette helt til presset blir for stort og de begynner å stille store eksistensielle spørsmål. Inntil den tid tar en seg ikke tid til å grunne på livets årsak, opprinnelse, hensikt og retning. Mange er fanget av tidens filosofier. For den som ser livets åndelige realitet forstår en at filosofiene som fanger mennesker også er åndskrefters lære. Derfor må vi være lidenskapelige sannhetssøkere.

Filosofiene blir som festningsverk å regne. De fanger oss ofte i former, fordi vi blir mest opptatt av det som virker nærest. Å engasjere sin ånd krever liv og kraft, noe mange ikke besitter fordi de ikke er født på ny.

Også Guds folk har blitt fanget av filosofiers former og uttrykk. Paulus utfordret folk på hvem de ville følge, om det var ham, Apollos eller sannheten, Jesus Kristus. Vi har rikelig av disse utfordringene i dag også. Former og institusjoner har blitt bygget opp rundt visjoner og mennesker som i utgangspunktet aldri hadde dette som hensikt.

John Wesley, Charles Wesley og George Whitfield var sentrale i arbeidet som startet metodismen. Det lå et oppriktig hjerte bak det de gjorde og en lidenskapelig visjon som de jaget etter. Etter som tiden gikk ble metodismen en satt form blant andre.

Martin Luther var sentral da viktige deler av læren i den katolske kirke ble konfrontert. Hans hensikt var helt klart å virke til befrielse for Guds folk. I sporene etter Luther har mange nasjoner etablert sine former og institusjoner rundt hans lære.

John Calvin var også sentral i Guds hensikter. Han var instrumental i reformasjonen som skjedde på 1500-tallet og mange har fulgt hans lære og etablert former rundt dette.

William og Catherine Booth var metodister som startet frelsesarmeen på slutten av 1800-tallet. De bygget opp en form og en tydelig struktur som kjennetegner arbeidet til frelsesarmeen. Mange har blitt berørt av deres veldedige arbeid.

Den ortodokse kirke har et helt annet perspektiv på den kristne troen enn det vi finner i vestlige Europa. Ikonene er sentrale uttrykk fordi de forstår skriften fra et annet perspektiv.

Den katolske kirke er et fenomen som virker å være bygget på en noe sviktende tolkning av Jesu ord til Peter, men kan stå som et utmerket eksempel på en form som har fått uttrykk basert på de gitte premissene.

Vi kan fortsette listen med større eller mindre uttrykk som finnes rundt om i hele verden.

Det som er interessant å legge merke til er at Jesus aldri etablerte noen form som betingelse for å følge ham. Guds rike er først inne i oss, så får det uttrykk. Den sanne ekklesia er en åndelig identitet som blir manifestert i en uendelig mengde med uttrykk.

Det vi har sett over tid er at mange av de uttrykkene som er nevnt ovenfor startet med oppriktige hensikter, men at det livet som først var i formen har forsvunnet og at ting har stivnet. Da blir det lett formen som gir identitet, ikke det opprinnelige hjertet som skapte den. Mange uttrykk har vokst seg stive og livløse, ja ofte til det Jesus konfronterte fariseerne for; religiøst hykleri.

Det var ikke uten grunn Gud etablerte rytmen med sabbattsår og så jubelår. Han visste at vi så lett faller i formens fangenskap. Vi får kjærlighet til det jordiske og glemmer himmelens prioritet.

Vi skulle derfor ikke undres når Gud stiger inn og ryster vår verden. Det er ene og alene fordi han ønsker å være vår kilde. Vi blir så altfor lett stive og giktiske.

Former har fanget mennesker rundt om i hele verden, ikke bare i forsamlingsuttrykk, men i alle samfunnets sfærer. Det er bare en som er evig, det er Gud. Når formene våre blir selvbærende må de rystes. I Guds menighet finnes det geografiske områder hvor legemet er splittet, nettopp fordi noen følger Calvin, noen Luther, noen Wesley, noen pave Francis eller andre. Det var jo nettopp dette Paulus advarte oss imot!

Gud ønsker å ryste oss for å få vår oppmerksomhet. For noen betyr det at formene som fanger oss må på alteret for å brennes bort. Vi må erkjenne at Guds familie er en, og når vi befinner oss geografisk eller sfæremessig i samme område hører vi alle til legemet. Vi får ikke åndelig autoritet på jorden dersom vi godtar et splittet legeme! Her må vi omvende oss og be både Gud og hverandre om tilgivelse. Vår rolle som Guds folk er å være en velsignelse hvor vi bor. Læremessige uenigheter må vi ta opp, men vi må jobbe for legemets enhet, ikke dets oppdeling.

Søk Gud i disse dager. Les Skriften og la Ånden få lære deg. Vi skal inn i terreng vi ikke har vandret i før. Da må Gud lede oss.

Del dette innlegget: