Loven i vårt indre

Vi erkjenner raskt, når vi får litt tid til å reflektere, at alt vi ser rundt oss er underlagt, eller fungerer etter gitte lover. Det er godt at det er slik. Uten lover i skaperverket ville jo alt vært et kaos. Ja, da må vi erkjenne at ingenting ville eksistert slik vi ser det i dag.

Fordi alt fungere sammen på en så intrikat måte, må vi erkjenne at noe må stå bak det hele. Fordi det er høyst relasjonelt må vi også kunne tenke at det faktisk er et personlig vesen med ufattelige evner som har satt det hele i stand.

Av alle forklaringer på vår eksistens er den bibelske beretningen den eneste som holder vann. Alle andre lekker på et eller annet sted. Det som ofte gjør at vi benekter bibelens fortelling er oss selv, ikke troverdigheten til det som er skrevet. Vi er nemlig skapt i bildet til Skaperen og har evne til å bestemme hvilke tanker vi vil skal få plass i våre indre.

Når vi fornekter sannhet blir dette et moralsk standpunkt, en verdierklæring. Det unike med sannheten er at den også gjør oss ansvarlige siden den beskriver virkeligheten slik den faktisk er. Løgner blir til unskyldninger, altså ansvarsfraskrivelse.

Gud har alltid appellert først til vår indre evne til å respondere på sannhet. Hans kongerike er et rike i våre indre. Slik forholder vi oss også først til hverandre. Vi viser respekt for Guds bilde ved å verdsette hverandre. Livet handler om å ha relasjoner som bygger disse relasjonene mellom mennesker i samfunn med hverandre. Når vi verdsetter den evnen vi har til indre selv-styre, betyr det at vår kommunikasjon er avhengig av en respons fra et annet menneskes indre. Det handler om å bli enige, altså å dele noe.

Vi forstår at barn ikke har utviklet denne evnen til å råde over seg selv. Derfor vokser de opp i familier hvor de har et trygt sted å lære hvordan en forholder seg til andre. Foreldrenes mål må være å utvikle og utruste sine barn til å råde over sine egne liv. Dette handler ikke om egoisme, men om å forløse fylden av Guds bilde. Spørsmålet er alltid hvilke tanker som får råde. Dette handler om livssyn og hvor vi tar vårt tankegods fra.

Det er kun når vi stiger ut av sannheten og følger løgnens eller mørkets veier at vi får behov for det vi kaller lovens bokstav. Når vi lever etter kjødet må loven håndheves deretter. Vi ser hvordan Kain handlet etter kjødet og drepte sin bror Abel. Senere ga Gud mennesket ansvar for å håndheve loven. Dermed må vi ha samfunnslover som fremdeles har denne åndens lov i hjertet, men kan tilegnes når mennesker ikke lenger vil styre seg selv. Når vi får lovløshet må det være lover som kan beskytte samfunnet mot kollaps.

Vi lever i en tid hvor mange har mistet troen på at vi kan råde over oss selv, altså ha selvkontroll. I og for seg er det sant, men samtidig har Gud gjort en vei ut av dette som kalles synd. Han har sendt sin Sønn for å bli vår redningsmann. I Sønnen, Jesus Kristus, brytes denne syndens makt slik at vi igjen kan leve etter loven i vårt indre. Dette kalles frihet.

Gud appellere derfor alltid først til vårt indre, altså hjertet. Slik har han skapt oss og slik vil det alltid være. Det er en annen ånd som søker å få makt over oss og å kontrollere oss. Denne ånds tanker har fått stor plass i våre samfunn. Når Skriften igjen får plass iblant oss kommer også forståelsen om at vi forventes å regjere over våre egne liv med sannhet i vårt indre.