Har vi en myr i Norges institusjoner?

Det virker nesten som en ufravikelig lov, at når velmente institusjoner får nok tid til å vokse, så beveger de seg fra å være tjenere til å bli herskere. Dette er et tydelig tegn på en slags ødeleggende drift i samfunnet. Ingen er tjent med at institusjoner vokser ut av sin egentlige hensikt. Dermed må vi stille oss spørsmålet som stilles i så mange land; har Norge fått så mye ugjennomtrengbart institusjonsliv og byråkrati at det er tid for en solid opprydding?

Noen prinsippfaste mennesker vil si at dette skjedde lang tid tilbake, mens andre mer pragmatiske mennesker vil si det når de kjenner det på kroppen. Da er det uansett for sent.

Som med frosken som ender opp med kokende vann er vi ofte ikke i stand til å merke endringene siden de skjer gradvis og sakte. Vi endrer ofte vårt eget rammeverk også. Spørsmålet er jo hvor vi selv trekker visdom og kunnskap som vi bruker til livets beslutninger fra. Er det kanskje en grunn til at vi så lett ledes inn i fangenskap som institusjonsveldet har blitt?

Når en begynner å se seg rundt og gjøre opp status angående institusjoner, etater, departement, og så videre, er det grunn til å vurdere situasjonen. Det virker for mange som et maskineri som går som smurt, men for andre virker det som om alt står en imot. Hvorfor?

Over tid blir mange kultivert til å godta situasjonen som den er. Lover og reglement endres uten at vi tenker særlig over det. Det er her mennesker uten noe ankerfeste for sitt livssyn vil drive av gårde med “utviklingen”. Da blir det litt som med loppene i glasset med lokk på. De hopper aldri høyere enn lokket, selv om en fjerner det.

I utgangspunktet var vår nasjon et folk som tok ansvar og begynte å forvalte landet. De bosatte seg og tok i eie det vi i dag kaller Norge. Grunnlaget er dermed individ, familier og lokalsamfunn som over tid har bygget og utviklet til beste for alle. Selv om mange har kommet til å akseptere det, er ikke staten satt til å være nasjonens forvalter, men heller folkets beskytter. Det må være åpenbar logikk at når individene, familiene og lokalsamfunnet mister sin frihet så er vi på ville veier. Hva gjenstår av livets hensikt dersom en ikke kan forvalte sitt eget med stor frihet til å være til velsignelse?

Mange har mistet visjonen for seg selv, sine familier og samfunnet de lever i. Mange har blitt selvopptatte og søker kun sitt eget beste. Dermed blir det mange som ikke ønsker å ta ansvar i nasjonen, men heller at en struktur tar seg av det. Slik mister vi vår frihet, dag for dag.

Det er helt sikkert mange som ikke tenker over det, for de store samfunnstrukturene virker jo så flotte der de ruver i landet. Problemet er det vi har sett konturene av i lang tid. De blir til slutt monstre som ikke lenger er i stand til å se den hensikten de ble satt for å tjene, og tar seg heller til rette som maktvesen, vel vitende om at det er slik nasjonen mister seg selv.

Ineffektive, ugjennomsiktige, vannstyrte, maktkultur, utilnærmelige og territoriale har mange av disse blitt. Menneskene de ble satt for å tjene må nå følge deres regler, ikke motsatt. Tjeneren har blitt en hersker.

Institusjoner har aldri hatt noe rykte for å være karaktersterke. De ender alltid opp som grådige og ukontrollerbare. Dette er det motsatte av hva samfunnet trenger. I slike store institusjoner blir individene som jobber der svake, om de så er langt nede i hierarkiet eller om de sitter på toppen. Institusjoner utvikler nemlig en kultur som tar over, og hvor det bare ytterst sjelden finnes mennesker som har tilstrekkelig ydmykhet til å vandre uplettet av ukultur.

Nå finnes det alltid unntak, men det er ikke farlig å si at det som ble sagt er ganske så normalt. Det er noe livløst over disse store strukturene som ender opp uten relasjonelle ansikt.

Norge står overfor en utfordring fordi de som blir valgt til å delta i forvaltningen på nasjonalt nivå ofte sliter i møte med disse etablerte institusjonen. En politiker kan tale ut store visjoner og gi løfter til folket, bare for å finne ut at i møte med departement og etater så er kulture så satt at det blir som å stange hodet i en murvegg. Tjeneren har blitt hersker.

Når folket så går til valg, oppleves det ofte meningsløst og håpløst. Mange er oppgitte og tenker mest på sin egen situasjon fordi det virker så vanskelig å påvirke noe i det store bildet.

Norge har behov for reformasjon. Spørsmålet er hvordan den kommer. Det er nemlig en som er mer interessert i vår nasjon enn vi selv er. Det er kongenes Konge, Gud Skaperen. Han er nasjonenes oppfinner. Vi er kalt til å gjøre etterfølgere av folket i Norge også. Når vi ser på situasjonen i Norge virker vi å stå på randen av inngripen fra det høye. Folket er i ferd med å bli slaver av strukturene som er bygget opp. Mange er så fanget at de ikke lenger lever som borgere i et lokalsamfunn. Dette fører ikke noe godt med seg.

Rystelsen vil komme. Vi må forberede oss på at muligheten igjen skal komme til å bygge nasjonen fra grasrota. Det er ikke departementsråd og ledere som skal være mamma og pappa for folket. Norges befolkning må settes fri til å leve sine liv i sine lokalsamfunn.

Dermed trenger vi ikke flere maktmennesker i høye posisjoner. Vi trenger mennesker som er villige til å gi sine liv for å beskytte folket fra en stor stat som gjerne vi eie alt. Dette fordrer enorm karakterstyrke og villighet til å holdes tilregnelig for sine gjerninger.

Norge har dessverre også fått en myr som det går an å sette seg fast i. Nå trenger vi å tenke nytt for å stake ut kursen fremover.