Norske medier trenger fornyelse

Når grunnvollen brytes ned, uansett sfære, vil resultatet bli deretter. Har vi fått en generasjon med mennesker i Norge som ikke er grunnfestet i tanken om at sannhet finnes og at det er den vi skal stå for så er vi ute og kjøre, uansett samfunnsuttrykk. Vi har nok ofte tenkt at media er et samfunnsuttrykk vi skal kunne ha tillit til. Slik burde det jo også være. Relasjoner bygges med gjensidig respekt og tillit. Det er en kjennsgjerning at mange ikke liker, ja til og med hater, den historiske arven vi har i Norge. Nasjonen vår ble bygget på det beste vi fikk til av det bibelske verdensbildet satt inn i vår egen sammenheng. Når vi sporer all vekst og framgang tilbake til sine røtter finner vi at der ligger et livssyn i bunnen som underbygger fruktene. Historien er klar, men mange velger å fornekte den. Vi har lagt oss under forvirring og latt oss lure til å tro at det er greit med det anarkiet som uttrykkes i vår nasjon. Når generasjoner vokser opp som ikke kjenner og vedkjenner seg historien, men heller forkaster det, da får vi apostler, profeter og evangelister for et annet budskap. De vil som alle andre finne sine uttrykk i de mange samfunssfærer, også media.

Media har blitt tillagt en viktig rolle, en altfor viktig rolle. Fordi nordmenn i stor grad har overgitt mye av ansvaret for sitt personlige domene til utenforstående og ‘høyere’ institusjoner har vi blitt fordummet. Vi følger ofte disse stemmene uten forbehold og går som sauer dit de leder. Hva og hvem er det som står bak? Er de kvalifisert? Det blir vårt eget ansvar å undersøke slikt.

Media vil være en frukt av menneskene som er der. Redaktører, journalister, desk-folk, fotografer og andre som er involvert vi farge uttrykket av sine styrker og svakheter. Når medieuttrykk blir til institusjoner vet vi at de også får et liv for seg selv. De får kultur og holdninger som den enkelte har vansker med å forandre. Det som ofte skjer er at de faller for fristelsen til sin egen selv-beskyttelse heller enn å være den stemmen de skulle være. Samtidig er det ofte slik at likesinnede trekkes til hverandre. Det er en kamp å stå for noe annet i en kultur hvor mennesker bør vandre i fred og enhet.

I dag har vi så mange spørsmål og uenigheter rundt det som skjer at det ville vært sunt med en nullstilling av mange av uttrykkene. Vi er ofte redde når institusjoner faller fordi vi har blitt så godt vant til dem. Er det egentlig slik? Hvor finner vi vår trygghet? Det som virkelig har liv vil alltid finne en måte å leve på.

I bibelen finner vi at Gud lærte sitt folk sine veier. En av disse var de regelmessige nullstillingene av samfunnet. Mennesker skulle få sin gjeld tilgitt og land og eiendom ble gjenopprettet til den det var gitt i arv. En av utfordringene var nemlig det at samfunnet ble veldig skjevt om det kunne holde på slik til evig tid.

Nullstilling er sunt fordi det hjelper oss å verdsette det som er viktig, ikke å holde fast i døde ting. Nullstilling betyr ikke at vi stopper opp eller går tilbake. Det betyr at vi korrigerer kursen og finner hvor nord er på kompasset igjen.

Derfor er det også godt når nye initiativ kommer på banen, selv om de oppfattes som en trussel for det etablerte. Ofte skjer det paradigmeskifter gjennom innovasjon. Vi ser hvordan digitale media har overtatt mye av rollen til det trykte mediet. Selv om de nok alltid vil eksistere sammen skjedde det en forskyvning og vi måtte lære å tenke nytt.

Der det er råttent eller dødt kjøtt, må vi skjære vekk. Samfunnet har behov for respekt og tillit. Vi trenger mennesker som søker å bygge samfunn, ikke ødelegge det. Det er tid for ny kreativitet også innen media. Det er tid for nye røster å komme frem. Nasjonen vår trenger sårt en håpets røst. Vi trenger veiledning. I dag løper vi alle veier og det skaper enorm spenning i nasjonen.

Det er tid for noe nytt!