Når Norge rystes

Guds kjærlighet er klar. Den er evig. Vår respons til Hans kjærlighet er den usikre faktoren. Er i virkelig så redde for å bli kjent med Han, opphavet til vår eksistens?

Han skapte fordi han ville velsigne. Han ønsker å være vår kilde til alt, slikt at vi får det beste hele tiden. Hva er vi så redde for? Er våre egne tanker og planer virkelig så mye bedre?

I Norge har vi uten tvil bygget oss en del støtter og krykker som ikke leder oss til Gud. Vi har laget en samfunnsstruktur som gjør oss veldig nære oss selv og egne interesser. Vi tenker kortsiktig, ikke evig.

Hva vil skje når vi så får rystelse i landet? Ingen kjenner tid og sted og virkemiddel, men når støttene faller? Det skjedde med Israel flere ganger, så det har bibelsk presedens. Hvor vil vi vende oss og hvor sterkt må presset være før vi erkjenner at vi ikke kan frelse oss selv? Gud er lidenskapelig opptatt av at vi skal være fri og ikke fanget i slaveri. Han er den eneste som i sannhet setter fri. Frihet er å ha kraft til å elske slik himmelen viser oss det. Kjærlighet er ikke selvopptatt, men fri, til å gi, til å gjøre det gode.

Er Norge beredt på en rystelse? Er menigheten beredt til å elske og bringe helbredelse? Gud sitter ikke stille og ser på at vi alle går fortapt. Nå er han på ferde. La oss omvende oss og gi våre liv til Han. Jesus sa at han er veien, sannheten og livet. Vi finner alt vi leter etter i Han. Problemet er vår vantro. Det er både for enkelt og for vanskelig, for vi vil se og vite. Vi vil vandre i kunnskap vi kan stole på heller enn kjennskap til en som virkelig er trofast.

Bered deg Norge! Gud elsker deg og vil ha din oppmerksomhet. Vil du vende deg til Han i din trengsel?